Olav Trondsson f. 1405 Aspa, Straumsnes, Tingvoll, Møre og Romsdal d. 25 Nov 1474 Roma, Italia: Arne Storset og Kirsten Bentsen Storsets slektstre

Skriv ut Legg til bokmerke

1405 - 1474 (69 år)

Ekspander alle | Kollaps alle

Personlig informasjon | Hendelseskart | Alle | PDF

Navn Olav Trondsson

Fødsel 1405 Aspa, Straumsnes, Tingvoll, Møre og Romsdal

Kjønn Mann

Biografi

Olav Trondsson (1458-1474)
Av Olav Martinsen

I 1458 lyktes det å få en ende på striden om Nidaros erkestol. Da providerte pave Calixtus Olav Trondsson til erkesetet. Høsten 1458 drog så Olav av sted til Roma. Hans formål var både å hente sitt pallium og å utføre forskjellige oppdrag for kongen. Olav traff paven i Perugia der denne oppholdt seg på veien til et møte i Mantova. Han fikk en god mottagelse og oppnådde det meste av det han ønsket. I Perugia ble Olav februar 1459 viet til erkebiskop. Sommeren samme år kom han hjem og overtok sitt erkebispedømme. Han var deretter erkebiskop i Nidaros i 15 år.
Kildene til denne tids historie er dessverre ganske knappe, og det er derfor bare bruddstykker av hans erkebispetid vi har kjennskap til. Men alt vi kjenner til, peker i samme retning, verken kongen eller Kalteisen synes noensinne å ha hatt noe ufordelaktig å si om ham. En fremragende kjenner av hans historie har karakterisert ham som «ein hederleg, klok og visleg mann». Til denne karakteristikken kunne en tilføye at han synes å ha vært utrustet med betydelige diplomatiske evner og statsmannskløkt.
På mange måter har Olav prøvd å ta opp arven etter sin store forgjenger Aslak Bolt, men Olav synes å ha vært en mildere prelattype. Selv hadde Olav arvet en del jordegods. En del av dette godset og alt sitt arvegods gav Olav i 1473 til Nidaros domkirke til bruk i 30 år. Imidlertid gikk godset ikke tilbake til arvingene. Det kom inn under en av kapitlets prebender, og først da det var gått over 100 år siden donasjonen, kom det tilbake til Olavs slekt.
Erkebiskopen prøvde også på andre måter å hjelpe sin domkirke, som også har merket følgene av de urolige 1450-årene. Under sitt opphold i Siena i 1459 etter at han hadde hentet sitt pallium, fikk han utvirket et syvårig avlatsprivilegium for domkirken. Også Elgeseter kloster nøt godt av erkebiskopens gjenreisningslyst. Det var kommet i forfall og sies å ha vært forlatt av munkene. Olav bygget klosteret opp igjen, gjenreiste det økonomisk, og det er vel rimelig å tro at det var ham som satte en av de ledende menn blant presteskapet ved domkirken til prior i Elgeseter.
Også for de fjernere deler av erkestiftet hadde erkebiskopen interesse. Vi vet at han hjalp bøndene i det avsidesliggende Hodal i Herjedalen til å få sin egen kirke og prest. Til takk sendte bøndene et bud med seks pund gjedder til erkebiskopen - en hyggelig gave å få i fastetiden!
Under Olav fikk domkirken et nytt prelatur, idet det ble opprettet et erkediakonat. Det er rimelig å tro at erkebiskopen har vært opphavsmann til dette. I hvert fall ser vi at han har lagt gods til dette prelaturet.
Ellers ser det ut til at Olav har opprettholdt et godt forhold til alle kanter, både til nordmenn og utlendinger. Også med kongen stod han seg godt. Med hanseatene stod han også på god fot. Som stor fiskehandler har han sikkert hatt handelssamkvem med dem.
Om erkebiskop Olavs forhold til kurien har kildene lite å berette. Han synes å ha betalt sine avgifter med det samme. Sommeren 1474 drog Olav av sted på en reise til Roma, antakelig for personlig å foreta den visitatio liminum som han var pliktig til å foreta hvert tredje år, men som erkebiskopen i Nidaros i regelen pleide å foreta ved procurator. Samtidig har han vel ønsket å komme til Roma i jubelåret 1475.
22. juni var han til stede i Bergen der domkapitlet skulle velge biskop etter nylig avdøde Finnboge. Da erkebiskopen var i byen, ønsket domkapitlet at han skulle overvære valghandlingen med noen av sine prelater og kanniker. Erkebiskopen gav straks valget sin stadfesting, og mens Te Deum ble sunget, ble den nyvalgte biskopen introdusert. Da Olav forlot Bergen, hadde han sikkert nok følge med den nye biskopen, som synes å ha stått erkebiskopen nær.
Olav nådde fram til den evige stad, men opplevde ikke jubelåret. Sta. Catharinas dag, den 25. november 1474, døde erkebiskop Olav Trondsson. Han ble gravlagt hos augustiner-eremittene i klosterkirken San Agostino, som fikk gaver for hans sjel. Biskop Hans Teiste har sikkert vært hos sin erkebiskop i hans siste stund, og er vel den som har sørget for begravelsen. Først atskillige år senere (i 1486) ble det lagt en gravsten på Olavs grav. På stenen stod denne innskriften:

Cui dederat sacram merito Norwegia sedem
Hic tegit Olavi frigidus ossa lapis.

508 år senere, under mitt Romabesøk i 1994, besøkte jeg San Agostino-kirken for å se etter erkebiskop Olavs gravsten. Den opprinnelige stenen var borte, men på en minneplate som var reist på en søyle, leste jeg:

Cui dederat sacram merito Norwegia sedem
hic tegit Olavi frigidus ossa lapis.
Obit Romae anno Salutis MCCCC LXXIIII
die XXV Mensis Novembris.

Under denne gravskrift kvilte fordum
her i Sankt Augustins kyrkje
Nordmannen OLAV Throndsson
24de erkebiskop i Nidaros 1439-1474
Det apostoliske setes legatus i Norge
Ved hans lenge gløymde legstad sette
landsmenn honom ein ny stein til minne
I Herrens år 1924

Sist oppdatert: 1996-12-21 00:42
(Hentet fra hjemmesiden til Den katolske kirke i Norge)

Biografi Erkebiskop. Foreldre: Trolig Trond Toraldsson Smørhatt (omtalt 1410–20) og Joran Aslaksdotter (død 1443).

Olav Trondsson ble ordinert til erkebiskop av Nidaros 1459. Det er ikke så mye vi vet om hans 15-årige embetstid. Alt tyder imidlertid på at Olav var både klok og rettskaffen i sin embetsførsel og at han var i besittelse av betydelige diplomatiske evner. Han stod seg godt med både kongen og tyske kjøpmenn.

Olav Trondsson var av adelig herkomst. Faren tilhørte trolig den høyadelige Smørhatt-ætten, mens moren var av Aspa-ætten. Det er blitt hevdet at Olav Trondsson var erkebiskop Gaute Ivarssons farbror, men det er neppe riktig.

Olav Trondsson ble immatrikulert ved universitetet i Rostock 1430, hvor han 1433 tok graden som baccalaureus. 1438 ble han tildelt graden magister in artibus (i Greifswald).

I de bevarte kildene omtales Olav som kannik i Nidaros for første gang 1446. Da erkebiskop Aslak Bolt døde 1450, valgte Nidaros domkapittel Olav til hans etterfølger. Etter sterkt påtrykk fra kongen ble imidlertid kapitlet tvunget til å gjøre om sitt valg til fordel for eventyreren Marcellus. Paven nektet i sin tur å utnevne Marcellus og providerte i stedet Henrik Kalteisen. Kalteisen ble tvunget til å forlate landet etter kort tid og søkte paven om avskjed. I mellomtiden styrte Olav Trondsson erkebispedømmet; hans kandidatur ble også fremmet på nytt av domkapitlet. Først 1458 gav paven Kalteisen avskjed fra stillingen som erkebiskop i Nidaros, samtidig som han utnevnte Olav Trondsson. Olav ble ordinert i Perugia i februar 1459 og overtok embetet året etter.

I den turbulente tiden i 1450-årene klarte Olav å vinne kongens velvilje, noe som bl.a. resulterte i at kongen 1455 stadfestet domkapitlets gamle privilegier og innrømmet hver kannik en skattefri gård. For den norske kirken som helhet betydde det likevel mest at kongen 1458 stadfestet den såkalte Sættargjerden i Tønsberg fra 1277 vedrørende den omstridte kirkelige jurisdiksjon og kirkens friheter.

Olav hadde en god del til felles med sin forgjenger i embetet, Aslak Bolt. Mens Aslak hadde vært mest opptatt av å styrke erkesetets økonomi, iverksatte Olav flere tiltak for å styrke domkapitlet. Trolig hadde Olav hovedansvaret for at domkapitlet fikk et nytt prelatur, idet det ble opprettet en stilling som erkediakon. Av jordebøkene for erkesetet kan vi slutte at Olav har utlagt en del av erkesetets jordegods til prebender for kannikene ved domkirken. Han la også et betydelig privatgods til domkirken med rett til inntektene av det i 30 år. Av økonomisk betydning for domkirken var det også at han fikk utvirket et avlatsprivilegium.

Også Elgeseter kloster nøt godt av Olavs gjenreisningslyst. Klosteret hadde kommet i forfall; det kan se ut til at Aslak Bolt hadde disponert hardhendt over klosterets godsinntekter. Olav fikk klosteret på fote igjen både bygningsmessig og økonomisk og innsatte ny prior.

1474 drog erkebiskop Olav til Roma i følge med den nyvalgte bergensbiskopen. Hensikten med reisen var nok bl.a. å delta i feiringen av jubelåret 1475. Han nådde også frem til Roma, men døde der 25. november 1474. Olav ble gravlagt hos augustinereremittene i klosterkirken San Agostino. 1486 ble det lagt en stein på hans grav med følgende innskrift:

Cui dederat sacram merito Norwegia sedem / Hic tegit Olaui frigidus lapis ('Olav, som Norge med rett hadde gitt den hellige stolen, her er hans ben lagt under den kalde sten'). (Fra Norsk biografisk leksikon: https://nbl.snl.no/Olav_Trondsson)

Biografi Olav Trondson var en norsk erkebiskop fra 1458 til 1474(født ca 1405 død 25. november 1474). Som selvskrevet formann i riksrådet, hadde erkebiskopen av Nidaros høyeste rang i Norge nest etter Kongen.

Han var av Aspa-ætten på Nordmøre. Etter stridigheter med tyskeren Marcellus (biskop på Skálholt, Island), som var pavens kandidat, ble Olav utnevnt til erkebiskop 7. juni 1458 og viet i februar det påfølgende år i Perugia.

I 1473 donerte han sitt jordegods til Nidaros domkirke for en 30-årsperiode (se Aspa-ætten).

Olav Trondson døde under en reise til Roma og ble gravlagt der i klosterkirken Sant'Agostino. Gravplaten har inskripsjonen "CVI DEDERAT SACRAM MERITO NORVEGIA SEDEM HIC TEGIT OLAVI FRIGIDVS OSSA LAPIS", som betyr: Olav, som Norge med rett hadde gitt den hellige stol. Her er hans ben lagt under denne kalde stein. I samme kirke ligger sankta Monica gravlagt, mor til kirkefaren Augustin. (Fra Wikipedia: http://no.wikipedia.org/wiki/Olav_Trondsson)

Yrke 1458

Erkebiskop i Nidaros

Død 25 Nov 1474 Roma, Italia

Søsken 2 søsken